AUKSJON
"HOW?!"
Olje på lerret, format 100x80
Siri Fossum Storhaug
Kunstnerens tanker om verket:
Da vestlige land trakk seg ut av Afghanistan og Taliban tok over, var det vanskelig å ikke få sterke følelser knyttet til dette.
Jeg husker jeg stod på mitt trygge kjøkken i mitt trygge land, og hørte hvordan mennesker i ren redsel og desperasjon stormet flyplassen i Kabul for kanskje å komme seg ut i siste liten.
Når foreldre hiver sine kjære små barn, som de elsker mer enn noe annet, over høye gjerder rett i armene på helt ukjente soldater, bare for å få dem ut av landet, så sier det egentlig alt om hviket helvete de venter.
Også når voksne menn klamrer seg fast i flyskroget på flyet som er på vei til å lette, bare for å falle i den visse død.
Jeg husker hvordan en bunnløs sorg grep fatt i meg, og forskjellen på der de var til her jeg stod gjorde meg helt kvalm - og jeg GRÅT. Men hvilken nytte gjør det at jeg står på mitt trygge kjøkken og gråter?
Jeg hadde så lyst til å gjøre noe, men følte det var ganske håpløst.
Noen få dager etter dette ser jeg ved en tilfeldighet at en bekjent deler noe om Skateistan på sosiale medier. Jeg har selv skatere i huset og blir nysgjerrig på hva dette er, så jeg Googler.Det jeg leser er at Skateistan er en non-profit organisasjon som ble grunnlagt i Kabul i 2008 av Oliver Percovich, som så et behov. De har sitt internasjonale hovedkontor i Berlin. Målet deres er å styrke barn gjennom skateboarding og utdanning. Ved å kombinere skateboarding med kreativ, kunstbasert utdanning gir de barn mulighet til å bli ledere for en bedre verden.
Fokuset deres er på grupper som som ofte blir ekskludert fra idrett og utdannings muligheter, spesielt jenter, barn som lever med funksjonshemming og de som kommer fra familier med lav inntekt.
De jobber både i Phnom Penh i Kambodsja, Johannesburg i Sørafrika og Zarqa i Jordan. De var også i tre store byer i Afghanistan, noe som dessverre er for farlig nå, grunnet situasjonen.
Da jeg satt og scrollet nedover dukket det opp mange nydelige fotografier av jenter med skateboard som er med i Skateistan, spesielt fra Afghanistan.
Men det var da bildet av akkurat denne jenta dukket opp at det gikk noe gjennom meg, som om hun snakket til meg.
Tanken på at hun og alle andre jenter i Afghanistan kanskje aldri igjen får stå på et skateboard, får utdanning eller får føle frihet gjorde at jeg visste at jeg måtte male henne.Hun står opprinnelig inne i en skate hall, men jeg plasserte henne ute, med det siste flyet som forlater Kabul, i bakgrunnen. Et forsøk på å minne folk på at disse jentene finnes, de er fortsatt der og de har det ikke greit.
Jeg mener den jobben Skateistan har gjort og fortsatt gjør er så viktig og betydningsfull at jeg vil auksjonere bort dette maleriet og gi hele summen til denne organisasjonen.